"Klikker er ikke løsningen på alt"

I forbindelse med at klikkertrening blir diskutert hører jeg ofte utsagnet "klikker er ikke løsningen på alt". Ja, faktisk har jeg hørt denne floskelen så mange ganger i det siste at jeg begynner å bli rimelig lei. For hva i all verden er det de egentlig mener?

Først av alt - jeg er selvfølgelig helt enig i at klikkertrening ikke er løsning på alt. Klikkeren kan ikke skape fred i midtøsten (ikke engang i hundemiljøet kan det tyde på... :-). En klikker kan ikke brukes til å reparere clutchen på bilen din, klikkertrening kan (i de fleste tilfeller) ikke skaffe deg dame. Klikkertrening kan ikke gi bedre økonomi i norsk helsevesen eller sørge for at OL blir arrangert i Tromsø. Så vi kan definitivt være enig om at en klikkertrening ikke er løsningen på alt!

Men alt dette er jo så åpenbart at jeg regner med at det ikke er dette de mener, alle de som sier at klikkertrening ikke er løsningen på alt. Mener de egentlig å si at klikkertrening ikke kan brukes til alt som har med hundetrening å gjøre? Mener de at man ikke kan bruke positiv forsterkning på enkelte adferder? Mener de at læringslovene på mystisk vis oppheves i forbindelse med trening av visse spesielle adferder? Er det noen spesielle adferder innen lydighet, bruks, agility eller jakt der klikkertrening ikke fungerer? Er det noen adferdsproblemer som er så vanskelige å ordne at klikkertrening ikke fungerer? Er det kanskje noen spesielle hunderaser som er immune mot klikkertrening?

Tja, alt dette kan faktisk godt være. Men jeg vet ikke - for ingen av de som hele tiden sier at klikkertrening er ikke løsningen på alt sier noe som helst om HVA konkret klikkertrening eventuelt ikke kan løse.

Min oppfordring til de som får lyst til å slenge ut denne floskelen i en diskusjon blir derfor: Ha baller nok til å si HVA du mener klikkertrening ikke kan løse. Det kan godt tenkes at du har rett - klikkertrening kan ikke brukes til alt. Men kanskje vil noen fortelle deg at "joda, dette løste jeg på denne måten med klikkertrening." Men så lenge du ikke sier hva som ikke kan løses er det ingen som kan fortelle deg det heller.

Det er jo også en merkelig innstilling å fokusere på hva en teknologi IKKE kan brukes til. "Elektrisitet er ikke løsningen på alt." "Demokrati er ikke løsningen på alt". "Internett er ikke løsningen på alt". Det er da totalt uinteressant hva en god ting IKKE kan brukes til så lenge den har har vist seg å ha enormt med bruksområder som vi foreløpig bare er i startfasen av å utforske potensialet til.

80%-regelen

Fanny Gott skrev (som vanlig) en interessant blogg for noen dager siden. Temaet er hvordan 80%-regelen skal tolkes. Du kan lese den her før du fortsetter. Nedenfor kan du lese mine kommentarer til bloggen.

Veldig fint å få en oppklaring fra sjefen sjøl :-) Dette er en veldig viktig diskusjon for alle klikkertrenere, så det er supert at det blir tatt opp.

Jeg er heller ikke redd for å ligge under 80% i en kort periode om det er nødvendig for å komme framover. Både når man har satt seg fast på et kriterie, og blant annet når man baklengskjeder, er det ofte nødvendig å ligge ned mot 50% i en kortere periode.

MEN jeg vil også tillate meg å være uenig med endel av det som skrives i bloggen. Når Bob snakker skal man definitivt lytte, men min (begrensede) erfaring tilsier ihvertfall følgende når det gjelder kriterier:

1. Jeg anser det ikke på noen måte å være "feil" å ligge på 90% eller bedre. Når jeg tenker tilbake på siste ukes trening med Kira ligger jeg stort sett på 95-100% konstant.

2. Og det er INGEN motsetning mellom å ligge så høyt, og det å øke kriteriene raskt - det kan jeg fortsatt gjøre. Faktisk vil jeg påstå at man kan øke kriteriene raskere hvis man greier å ligge over 80% jevnt (at noen klikkertrenere likevel ikke øker kriteriene fort nok, er en annen sak...)

3. "Planlagte feil" er etter min mening ingen nødvendighet i klikkertrening. Feil skjer - man greier aldri å ligge på 100% konstant uansett. Jeg er ikke bekymret for dyktige trenere som Fanny, men personlig ville jeg vært svært forsiktig med å anbefale å rote med lav suksessprosent eller planlagte feil for "normale" klikkertrenere (og normale hunder) som en del av den ”vanlige” treningen (unntaket er som sagt om dette er en forutsetning for å komme seg framover når treneren har satt seg fast på et kriterie.) Men dette er min preferanse - det finnes flere veier til målet, og ingenting er ”feil” så lenge man faktisk har framgang (og framgangen er varig).

4. Jeg er også uenig i at høy suksessprosent nødvendigvis gjør at hundene takler feil dårligere. Dette har jeg ihvertfall aldri opplevd på verken mine eller Cecilie sine egne hunder. Jeg synes de takler feil utmerket (kanskje fordi de "vet" at neste gang blir det nesten alltid riktig). At noen hunder ikke tåler å gjøre feil så godt kan derimot skyldes flere andre faktorer:

a) Det kan skyldes at treneren generelt ligger på et for høyt kriterie under treningen (de færreste hunder takler å ligge under 80% i lange perioder uten at det får konsekvenser). Hunden har da ofte erfart at etter en feil kommer ofte en til...

b) Det kan skyldes ting som dårlig forsterkningskvalitet - det er rett og slett ikke verd bryet å anstrenge seg nok til å greie flere reps på rad hvis noe går feil.

c) det kan skyldes at hunden ennå ikke er vant til å jobbe over lengre tid mellom hver forsterkning (eller at man tidligere har strukket hunden for fort). Å jobbe over lenger tid bør hunden definitivt lære uten mye feil - man bør ihvertfall ikke legge inn planlagte feil i den hensikt å "strekke" hunden.

d) det kan skyldes hundens læringshistorie - spesielt crossoverhunder er kjent for å takle feil dårlig (de tror ofte at himmelen ramler ned når de gjør feil)

e) det kan skyldes måten hundefører oppfører på seg når hunden gjør feil - overdreven bruk av timeouts, eller at føreren (ubevisst) oppfører seg truende kan definitivt gi en hund som ikke takler feil.

f) det kan være at hunden har "trent" treneren til å hjelpe seg når den gjør feil (hunden venter da passivt på hjelp eller at eier skal senke kriteriene etter en feil, og det kan se ut som den har "klappet sammen" av den grunn)

g) og sist men ikke minst - etter min erfaring korrelerer et behov for å ofte jobbe på lav suksessprosent svært ofte med "lumping". Sannsynligvis kan du ved å splitte adferden bedre (eller trene andre grunnlagsferdigheter først) gjøre det enklere for hunden å få høy suksess.

5. Det er vanskelig å lage en generell regel på hva som er "riktig" suksessprosent og i hvilket tempo man skal øke kriteriene. Dette avhenger både av hund og adferd som trenes. Når man shaper formen på en adferd som f.eks. å holde fast apporten, bør man være meget forsiktig med å bli for lenge på hvert kriterie (fort gjort å sette seg fast på å holde fast apporten i 0,3 sek, og deretter ikke komme lenger). Men på andre adferder er det slett ikke like farlig å bli relativt lenge på et tidlig kriterie og etablere meget bra flyt (med høy suksessprosent) på adferden før man øker kriteriene. Personlig liker jeg f.eks. å kjøre grunnferdighetstrening LENGE hjemme i stua. Der gjentar jeg adferdene flere hundre ganger (med tett på 100% suksess), uten å øke vanskelighetsgraden noe særlig – jeg konsentrerer meg bare om å etablere flyt på hver enkelt adferd. Og når jeg har bra nok flyt tar jeg med adferden ned på hundeklubben. Og nå kan jeg vanligvis øke kriteriene (legge til forstyrrelser osv) veldig mye raskere enn om jeg ikke hadde etablert samme grad av flyt på forhånd.

Konklusjon
Man skal derfor være forsiktig med å snakke om riktig og feil prosent. Dette er egentlig bare snakk om forskjellige "klikkerstiler". Noen liker høye suksessprosenter - andre er komfortable med å ligge lavere i større deler av treningstiden. Gode trenere kan trolig lykkes med begge stiler. Men jeg står definitivt ved det vi skriver i Lydighetstrening i teori og praksis om at man generelt bør ligge rundt 80% eller høyere så langt det er mulig - det er ihvertfall min anbefaling. Med større rutine vil man etterhvert oppdage når og hvordan man kan tøye 80%-regelen uten å få problemer. Men jeg er usikker på om urutinerte trenene kan balansere dette bra nok til at det er verd risikoen.

Mitt ideal for treningen er så høy suksessprosent som mulig under innlæringen, og så rask (varig) progresjon i kriterier som mulig. Jeg synes at det som oftest er relativt enkelt å ligge konstant rundt 90-100%, sannsynligvis fordi jeg allerede har klikkertrent flere hunder (av samme rase) og dermed kjenner veien godt og vet hvor de forskjellige fartsdumpene ligger gjemt. Trenere med kortere erfaring vil finne det mer enn vanskelig nok å ligge på 70-80%, men det er heldigvis mer enn nok til å få framgang det også. Men jeg har sett for mye dårlig trening på 40-70% til at jeg vil anbefale å ligge her som en generell regel. Da skal du definitivt vite hva du roter med - og du vil ikke bli der nede særlig lenge.

Jeg tror det er veldig nyttig å få en diskusjon rundt dette temaet blant klikkertrenere. Hvordan man setter kriterier har stor betydning for treningen. Det er ofte stor forskjell på hvor raskt forskjellige klikkertrenere øker kriteriene, og dette har helt klart en effekt på treningen. Men det er viktig å påpeke at det sannsynligvis ikke finnes én fasit i denne diskusjonen...

Protestliste mot "Hundehviskeren"

Det er nå nøyaktig 24 timer siden Canis startet en protestliste mot programmet "Hundehviskeren" som vises på TVNorge. Foreløpig har 1895 personer skrevet under på lista (og ca. 20 personer har sendt meg diverse "hatmail" det siste døgnet - takk til dere også :-)

At 1895 personer har underskrevet på 24 timer høres jo i utgangspunktet veldig bra ut. Men jeg tror vi skal innse at vi som står på denne lista er en minoritet (det er vel minst 2-300 000 hundeeiere i Norge...). Jeg tror faktisk flertallet av norske hundeeiere synes "Hundehviskeren" er et helt OK program - ja, mange synes faktisk det er kjempebra.

Det er flere ting med "Hundehviskeren" som er bra. Millan snakker mye om at aktivisering er viktig. Det er vi selvfølgelig helt enige i. Legger vi til litt kjendisfaktor, litt amerikansk TV-magi, og det faktum at flertallet av norske hundeeiere fortsatt mener at det er helt normalt å straffe hunden når den gjør noe "galt", er det slett ikke overraskende at TVNorge trygt kan overse protestene fra oss. De anser oss sannsynligvis som nyttige idioter som hjelper dem med markedsføringen, og de kan enkelt avfeie protester med en standard formulert epost som de sender ut til alle som klager.

Konklusjon? Vi som står på underskriftslista har en KJEMPEJOBB å gjøre... (selv om vi selvfølgelig kan gi blaffen og hygge oss med treningen av våre egne hunder i stedet).

Folk som liker Hundehviskeren er slett ikke voldelige eller dyremishandlere. Det grunnleggende problemet er at flertallet av norske hundeeiere ikke vet at det finnes alternative metoder til å trene vekk uønsket adferd. De har aldri sett en hundeaggressiv hund bli trent med klikkertrening, som f.eks. beskrevet i boka Klikkertrening og dempende signaler.

Jeg har vært der selv. For 18 år siden greide jeg rett og slett ikke å se andre alternativer til å rykke i båndet for å få hunden min til å slutte å dra. Jeg syntes det hørtes veldig logisk ut å straffe hunden "fordi det er slik andre hunder gjør med hverandre, og derfor er det naturlig for dem" (ordet "naturlig" har forresten vært en gjenganger i hatmailene jeg har fått siste døgn). Hva som er "naturlig" med å kvele hunden har jeg fortsatt ikke forstått - enda mindre at dette på noen måte skal være bra trening. Men det er lettere å kjøpe overtro når man ikke kjenner til alternativer. Spesielt når det faktisk virker... Hunder er ikke dumme - de gjør som regel det som trengs for å unngå ubehag.

Så hva kan man gjøre? Gi folk alternativer! Og innse at man ikke kan "redde" alle. Men trøst deg ihvertfall med at du ikke er HELT alene (hei, det er minst 1895 av oss!), selv om det kan føles slik av og til.

Testefasen er morsom!

I dag hadde jeg en av de morsomste testefasene jeg kan huske med Kira. Vi har i noen uker jobbet med "kjøleskapøvelsen" (se Klikkertrening for din hund) i forbindelse med et filmprosjekt. Kira er på ingen måte kjedeklok ennå, så vi har tatt oss god tid med å få hver enkelt adferd flytende først. Men denne uka begynte vi å kjede, og idag kjørte vi hele kjeden for første gang.

Og man skulle tro at Kira hadde lest om testefasen i Lydighetstrening i teori og praksis. Hun fulgte boka til punkt og prikke. La meg raskt repetere hva som menes med testefasen: Når man har baklengskjedet en øvelse og hunden har gjort den riktig noen få ganger, er det veldig vanlig at hunden prøver å teste om det finnes enklere løsninger. Dette er veldig logisk i et evolusjonært perspektiv. Lange adferdskjeder er energikrevende, og det er derfor logisk at hunder prøver å teste om det finnes mulige snarveier til målet.

Testefenomenet gjør at mange ikke tør å kjøre baklengskjeding - de går heller tilbake til å trene delmomenter med en gang hunden begynner å teste og deretter "lurer" de heller hunden ved å kjøre hele kjeden kun en gang i blant uten å baklengskjede. Vi som er baklengskjedingsnerder derimot, vi ELSKER testefasen! Vi vet den kommer, vi vet vi må jobbe oss gjennom den, og vi vet hvor stabil kjeden blir når hunden først er ferdig å teste.

Og Kira testet til de grader idag. Vi kjørte først hele kjeden to ganger: Hun åpnet kjøleskapet ved å dra i snora, hun hoppet opp med frambeina og apporterte brusflasken, hun hoppet ned og gikk deretter rundt til den andre siden av døra, hoppet opp og lukket døra med framlabbene. Ikke helt flytende ennå, men hun virket å ha god kontroll på hva som skulle gjøres.

Så prøvde vi en tredje gang. Kira åpnet døra, hun så brusflasken og skulle til å ta den - men så kastet hun et lurt blikk bort på meg, gikk rundt døra, hoppet opp og lukket den igjen med en gang! Hun kom mot meg veldig fornøyd med seg selv (hun ble ikke like fornøyd når hun innså at jeg faktisk ikke hadde klikket... :-) Sorry, frøken - prøv en gang til.

Hun prøvde en gang til - og nøyaktig det samme skjedde denne gangen også. Vi tok 20 sek pause, og så prøvde vi en tredje gang - og da gjorde hun kjeden riktig igjen! Gjett om vi kjørte maks belønning da :-)

Vi gjorde deretter kjeden riktig en gang til før vi avsluttet. Kjeden er ikke helt flytende ennå, så jeg må nok regne med litt testing de neste øktene også, men det er bare et tidsspørsmål før hun ikke gidder å teste mer. Og da vil vi ha en veldig stabil kjede.

Jeg håper hun tester litt i morgen også slik at vi kan få testingen på film. Det vil være perfekt å kunne vise akkurat dette når vi snakker om baklengskjeding på kurs.

Belønningsplassering & adferdsøkonomi

I går brukte jeg belønningsplassering på en adferd på en måte jeg ikke har gjort før. Det var interessant å se hvor fort adferden forandret seg.

Jeg trente ligg med Kira. Hun har helt fra hun har vært valp konsekvent rullet over på den ene skinka når hun legger seg ned. Dette er veldig typisk for unge retrievere. Jeg har ikke brydd meg om dette foreløpig, men i går tenkte jeg det var på tide å jobbe litt med saken. Hun begynner å få nok kontroll på de hengslete beina sine til å lære dette nå.

Når hun la seg klikket jeg uansett hvordan hun la seg. Hvis hun la seg på høyre skinke kastet jeg godbiten til høyre for henne. Hvis hun la seg på den andre skinka kastet jeg godbiten på den andre siden. Hun måtte dermed konsekvent rulle seg over når hun reiste seg opp for å ta godbiten. Jeg plasserte med andre ord konsekvent godbiten på den siden der det var mest energikrevende for henne å få tak i den når hun lå på siden.

Allerede på den femte repetisjonen sluttet hun å legge seg på siden og la seg ned i en fin sfinx-ligg. Da belønnet jeg midt mellom frambeina hennes.

En god måte å forklare hvorfor dette fungerer er ved å henvise til adferdsøkonomi (behavior economics). Jeg hørte om dette konseptet første gang når Bob Bailey var på besøk hos Canis i fjor høst. Dyr vil alltid forsøke å tjene forsterkere på en måte som er minst mulig energikrevende. Når det er mer energikrevende å få tak i godbiten ved å legge seg på skinka, vil hunden tilpasse adferden sin for å finne en lettere måte. Og det mest logiske når man aldri vet hvilken side godbiten kastes på, er å legge seg som en sfinx slik at det er like lett å reise seg til begge sider - og da kan vi i tillegg gjøre det særdeles enkelt å ta godbiten ved å belønne midt mellom bena uten at den trenger å reise seg. Reglene i regnestykket er altså 1) legger du deg på siden blir det slitsomt å ta godbiten 2) legger du deg rett som en sfinx blir det veldig enkelt å ta godbiten. Og da er det liten tvil om hvilken adferd som vil øke mest i sannsynlighet.

Jeg må selvfølgelig kjøre dette i endel økter til før hun helt slutter å legge seg på skinka, men det er interessant å se hvor mye shaping man kan spare seg bare ved å tenke litt belønningsplassering noen ganger.

Du kan lese mer om belønningsplassering (eller "Strategisk levering av forsterker" som vi også kaller det) i Lydighetstrening i teori og praksis.

Sikring av hund i bil

Denne filmen viser meget tydelig hvorfor alle hunder bør være i bur i bilen. Filmen tar et par minutter, og burde vært obligatorisk for alle hundeeiere med førerkort. Filmen er på tysk, men bildene taler for seg selv skulle jeg tro... Snurr film!

Hvordan få større fart på innkallingen?

Noen andre Canis-instruktører har den siste uka filosofert litt over hvordan man skal få større fart på innkallingen. Se bloggene til Håkon Groven og Marianne Tønseth. Dette er forresten to kvalitetsblogger som det lønner seg å følge med på - se også litt ned i høyre marg for linker til flere gode blogger.

Problemstillingen som diskuteres er hvilken strategi man skal velge for å få best fart. Hva er best?

1. Forsterke alle innkallinger (med høy forsterkningskvalitet) uansett fart?

eller

2. Forsterke kun de repetisjonene med best fart og ikke de andre?

Jeg tror svaret er at en god trener vil få bedre fart med begge strategier. En dårlig trener vil få bedre fart med strategi nr 1, men kan risikere å gjøre innkallingen dårligere hvis han kjører strategi nr 2. Kontinuerlig forsterkning er idiotsikkert, variabel forsterkning er for viderekommende (se artikkel av Bob Bailey her).

Jeg regner meg selv for å være en viderekommende trener, men jeg kjører også safe med strategi nr 1 på innkallingen. Jeg ville imidlertid satt grensen ved innkallinger i trav - minstekravet må være at innkallingen går i gallopp. Dette er en grense som hunden har mulighet til å lære på rimelig få repetisjoner. Det vil være atskillig vanskeligere for hunden å skille mellom at innkallinger i rask gallopp blir forsterket, mens innkallinger i moderat gallopp ikke blir forsterket. Det vil kreve svært mange repetisjoner før hunden vil ha gjort denne diskrimineringen (og innen den tid har sannsynligvis treneren slakket på kriteriene en eller flere ganger, og dermed tar det enda lenger tid).

Hvis man i tillegg til flyt, baklengskjeding, kontinuerlig forsterkning og høy forsterkningskvalitet krydrer innkallingstreningen med litt frekk Pavlov-styring av intensiteten (også en veldig safe teknikk), blir som regel farten mer en god nok. Det enkle er svært ofte det beste...

Hvis det ble mange rare ord her på slutten, se Lydighetstrening i teori og praksis for bedre forklaringer.

The Seeker Cercuit

Sitter akkurat nå på flyplassen i Amsterdam på vei hjem fra ClickerExpo i Kentucky. Alle de 400 plassene var utsolgt, og det var et veldig vellykket arrangement ifølge tilbakemeldingene fra deltakerne. Stemningen man får når man samler så mange klikkertrenere på et sted er helt spesiell.

Cecilie og jeg holdt to foredrag og to praktiske workshops med vekt på grunnferdigheter og baklengskjeding i løpet av de tre dagene. Nivået på hunder og fører var høyere denne gangen enn på de to tidligere Expoene vi har vært på, men amerikanerne er fortsatt sjokkert over at vi ikke brukte lokking når vi trente inn nye adferder, og det var en aha-opplevelse for dem å se filmene vi hadde med.

"Disse hundene TILBYR jo virkelig adferd".

"Jeg trodde min hund kunne tilby adferd frivillig, men dette er jo noe helt annet!"

I det amerikanske lydighetsprogrammet er det mye mer bruk av håndsignaler enn i Norge (der vi stort sett bruker verbale signaler). Folk starter stort sett med å bruke lokking i mer eller mindre grad, og når de trapper ned lokkingen blir håndbevegelsene ofte omgjort til signalet (f.eks. løfte hånden når hunden skal sitte og peke ned på bakken når hunden skal legge seg). Det betyr at adferden aldri blir utført frivillig - den er under stimuluskontroll hele tiden, og resultatet er at få av hundene ser egentlig ut som klikkerhunder. Det går ofte tregt og uten den store intensiteten, selv om de fleste kun trener positivt.

The seeker cercuit
Et sentralt tema på ClickerExpo var begrepet "seeker cercuit" som Karen skriver om i den nye boken sin som kommer om ca. 1 år. Jeg har ikke fått lest meg skikkelig opp på dette emnet ennå, men skal prøve å forklare grovt hva det er for noe."The seeker cercuit" er et område i den gamle delen av hjernen (hos både hunder og mennesker) som blir aktivert når dyret utforsker ting på egen hånd. Dette området er ikke aktivert når dyret er desperat av sult, men når dyret har overskudd til å utforske omgivelsene sine gjerne uten noe spesielt formål. Nevroforskere har funnet ut at å gå på slike oppdagelsesferder er forbundet med en sterk lykkefølelse hos dyret. Selve utforskningen kan mange ganger være mye viktigere enn å nødvendigvis finne ting på oppdagelsesferden (jmf. shopping hos kvinner??)

I sin research til den nye boken (med den lett populistiske tittelen "Reaching the Animal Mind", etter påtrykk fra forleggeren) har Karen snakket med mange nevroforskere. Målet har vært å finne vitenskaplige forklaringer på mange av de tingene vi klikkertrenere så ofte erfarer i praksis, men som adferdsanalysen ikke nødvendigvis gir noe fullgodt svar på.

Som f.eks. "hva er det som gjør at hunden er så lykkelig når den får tilby adferd frivillig". "Hvorfor sitter læringen så godt når vi frishaper adferder?" Og mye av forklaringen kan se ut til å ligge nettopp i "the seeker cercuit". Forskerne kunne bekrefte at klikkertrening i høyeste grad ser ut til å aktivere denne gamle delen av hjernen. Under frishaping er hunden i høyeste grad på "oppdagelsesferd" og dette tilfører en ekstra følelsesmessig (?) dimensjon i tillegg til selve forsterkeren vi bruker. Tidligere har også andre forskere bekreftet at skarpe, distinkte stimulus (som klikkeren) går rett til amygdala (et annet gammelt område av hjernen). Kort sagt - i tillegg til at klikkertrening benytter operante læringsteknikker på en meget effektiv måte skjer det også viktige ting på nervenivå.

Hvis jeg skal spekulere litt videre rundt betydningen av the seeker cercuit, betyr dette også at vi har fått et ekstra argument på hvorfor man fortrinnsvis bør bruke fri-shaping framfor lokking ved innlæring av nye adferder (i tillegg til redusert fare for hjelpeavhengighet, mer aktive hunder osv). Det er på samme måte også et argument for at det er viktig å jobbe mye med frivillige adferder, og beholde hundens frivillige adferdsreportoar også etter at du har etablert stimuluskontroll. Når hunden blir lokket eller kommandert er det jo ikke så mye "oppdagelsesferd" lenger, og dermed er trolig ikke the seeking cercuit lenger aktivert i samme grad.

Jeg understreker at dette foreløpig bare er høyttenkning fra min side, og i tillegg snakker vi her også om detaljer som ofte kan være vanskelige å se i praksis (the seeker cercuit MÅ ikke være aktivert for at læring skal skje - det gir bare en ekstra effekt når den er det). Men det skal bli interessant å sette seg grundigere inn i dette emnet etterhvert. Og vi gleder oss fælt til Karens nye bok kommer neste vinter.

Ikke glem at siste helg i mai kan du oppleve to av foreleserne fra ClickerExpo i Norge. Da kommer Ken Ramirez og Kathy Sdao til Oslo (og første helg i juni kommer de til Stockholm) - du vil ikke gå glipp av dem... Dette er to ENORMT gode forelesere! Ken er nok den nålevende dyretreneren som kommer nærmest Bob Bailey i praktisk erfaring - og han er en opplevelse i seg selv på scenen.

Trening med forstyrrelser

Mange hunder har problemer med å trene når det er andre hunder eller forstyrelser i nærheten. Men er det egentlig forstyrrelsene som er problemet...?

Ja, noen ganger er det nok det. Spesielt hannhunder i den rette alderen kan ha store problemer med å jobbe for førerens forsterkere når det er hunder i nærheten, spesielt hvis de ikke er vant til å trene med forstyrrelser.

Men veldig mange som sliter med hunden når det er forstyrrelser i nærheten burde faktisk ikke bekymre seg så mye for selve forstyrrelsene. De burde heller fokusere på å få FLYT på så mange adferder som mulig. En hund som kan tilby frivillig sitt, ligg, utgangsstilling, tramp på musematte eller andre andre adferder med fart og presisjon ca. 20 ganger på 60 sekunder i situasjoner uten forstyrrelser, kan i de fleste tilfeller utføre de samme adferdene utmerket også når det er forstyrrelser i nærheten - selv uten å ha trent noe særlig med disse forstyrrelsene før.

Kort sagt - bare adferden er innlært godt nok, mister forstyrrelsene mye av kraften sin. Har man derimot masse adferder der hunden er avhengig av lokking i større eller mindre grad, eller som mangler flyt på andre måter, kan man trene med forstyrrelser til man blir grønn. Man vil sannsynligvis slite med nye forstyrrelser uansett...

Så i stedet for å stresse med å trene nede på hundeklubben hver eneste kveld (selv om det er hyggelig) kan man ofte ha bedre treningseffekt ved å perfeksjonere adferder hjemme i hagen helt uten forstyrrelser. Når du så etter noen uker tar med deg dine perfekte, flytende grunnferdigheter ned på hundeklubben igjen - legg merke til forskjellen på hunden!

Andre opplag av Lydighetstrening i teori og praksis kom fra trykkeriet for et par dager siden. I den nye utgaven har vi lagt til to nye kapitler - det ene nettopp om flyt. Vi har blitt mye mer oppmerksomme på betydningen av flyt siden vi skrev første utgave av boka i 2005, så det var viktig å få med dette.

Til vår svenske naboer: Den svenske utgaven av lydnadsboken skal etter planen være ferdig 10. mai. Den kan forhåndsbestilles her.

Don`t feel - THINK!

Under frokosten en dag under ClickerExpo i Los Angeles snakket vi med en amerikansk hundetrener som jobbet på en kennel for omplasseringshunder. Hver uke fikk de inn 27 nye hunder (det er ikke mangel på herreløse hunder i USA). Hennes jobb var å aktivisere hundene mens de var på kennelen og trene dem såpass at det ble lettere for nye eiere å overta hunden.

Treneren var utdannet av Jean Donaldsson, forfatter av den velkjente boka The Culture Clash. Når hun fortalte at hun skulle begynne å jobbe med omplasseringshunder hadde hun fått et godt råd av Jean som hun hadde tatt med seg:

"Don´t feel - THINK! Everybody can love dogs, but it is good dogtraining that saves lives."

Jeg kan tenke meg at det ikke er helt enkelt å holde seg kald og profesjonell når man daglig ser så mange hundeskjebner, men jeg tror dette er et veldig godt råd...

ClickerExpo i Los Angeles

Har akkurat kommet hjem fra ClickerExpo i Los Angeles der Cecilie og jeg holdt fire presentasjoner om lydighetstrening. Vi var veldig spente på hvordan amerikanerne ville reagere på måten vi klikkertrener på, men vi fikk bare hyggelige tilbakemeldinger. Det var spesielt noen ting som var veldig nytt for amerikanerne:

1. At vi ikke bruker lokking i innlæringen

2. At vi legger ekstrem vekt på å få flyt på (de frivillige) grunnferdighetene

3. At vi venter lenger enn de normalt gjør med å sette signal på adferdene, og selv etter at signalet er lært inn fortsetter vi å forsterke frivillig adferd for å beholde "kreativiteten" hos hunden.

4. Baklengskjeding (nesten ingen bruker dette i praksis i særlig grad, selv om de fleste har lest om konseptet og kjenner til litt av teorien).

Deltagerne så ut til å tenne skikkelig på baklengskjedingen da de fikk prøve det i praksis på den praktiske leksjonen vi kjørte. Deltagerne fikk først prøve å lage noen adferdskjeder med "tobente hunder". Det er etter vår erfaring lettere å lære hovedprinsippene når man ikke trenger å konsentrere seg om hunden samtidig. En annen fordel er at alle også fikk føle hvordan det var å "bli kjedet" selv. De kjenner hvordan det er å være forberedt på hva det neste leddet i kjeden er. De kjenner hvordan de får lyst til å tyvstarte på det neste leddet for å komme fortere til slutten av kjeden osv. Dette er svært nyttig kunnskap når man skal trene hunden etterpå.

Konseptet med å veksle mellom stimuluskontroll og frivillig adferd er mer kontroversielt, og vi fikk mange spørsmål om dette. Flere av de andre lærerne i ClickerExpo-fakultetet fulgte også denne forelesningen fra bakerste benk, og Jesús Rosales-Ruiz fortalte oss etterpå at han hadde stusset fælt når vi begynte å snakke om dette. Men når vi forklarte om "Windows-prinsippet" falt ting på plass. Ken Ramirez sa at når han bare tenkte seg om, kom han på at de gjorde faktisk akkurat det samme når de trente delfiner også. De forsterket veldig ofte frivillige adferder på trening, men når det var show visste delfinene likevel at de skulle vente på signalene. Men vi var de første han hadde hørt om som praktiserte dette i hundetrening. Forhåpentligvis forstod de fleste deltagerne hvorfor vi velger å trene på denne måten.

Vi fikk også med oss noen av de andre foreleserne. Kathy Sdao var som vanlig en fornøyelse å høre på. Virginia Broitman hadde en veldig god leksjon om targeting (og er forøvrig en drivende god foreleser). Jennifer og Steve White var også et veldig hyggelig nytt bekjentskap. Vi fikk med oss en veldig morsom praktisk leksjon de holdt om apportering av pølser. Dette høres forsåvidt trivielt ut, men leksjonen var bygget opp på en slik måte at deltakerne i tillegg til å lære hunden å apportere pølser også fikk meget god trening i å kartlegge hundens ferdighetsnivå på de forskjellige delene en apportering består av - noe som er svært nyttig også i andre øvelser. Steve og Jennifer skal vi absolutt prøve å få til Norge om ikke alt for lenge.

Helgens høydepunkt tror jeg imidlertid at Ken Ramirez stod for. Den mannen er, i tillegg til å være en av svært få trenere som når Bob Bailey til langt opp på magen når det gjelder praktisk trenererfaring, også et komisk talent av de sjeldne. På avslutningen av hele seminaret skulle han egentlig bare opp på scenen i 2 minutter for å vise et kort filmklipp av en fantastisk film om delfintrening (et eksempel på veldig avansert mikroshaping). Imidlertid var det tekniske problemer med filmframviseren, og dermed måtte han hale ut tiden med å snakke om filmen mens teknikerne jobbet med problemet. Og den mannen kan snakke... Jeg har sjelden ledd så mye på 10 minutter før. Og da han etter 10 minutter ikke greide å hale ut tiden lenger toppet han det hele med å spore av og fortelle hvordan han ved hjelp av TagTeach lærte å sjonglere på bare 30 minutter. Og dermed brølte selvfølgelig hele salen på 300 personer at han måtte vise det. Folk var ikke sene med å finne fram tennisballer fra lommene, og Ken imponerte med perfekt sjonglering! For en stemning...

Hvis du kommer til seminaret i Oslo 31. mai til 1. juni eller Stockholm 7.-8. juni får du sannsynligvis se filmen du også (og kanskje greier vi å overtale Ken til å sjonglere også :-).

Utrolig hva man kan lære med TagTeach på 30 minutter...


Ken Ramirez instruerer i innlæring av "modifier cues".


Karen Pryor ga smakebiter fra sin nye bok "Reaching the Animal Mind" som blir utgitt i USA neste år.


Cecilie har som vanlig full kontroll på tilhørerne.




Cecilie demonstrerer innlæring av bakpartskontroll (har man ikke med seg bikkja får man bruke det man har).


Lærerne i ClickerExpo fakultetet sammen på scenen under avslutningen.


Tradisjonen tro gikk det livlig for seg på avslutningsmiddagen etter seminaret. Her må Jesús Rosales-Ruiz bite i gresset ovenfor Michele Pouliot

Hva slags klikkertrener er du?

Jeg kjenner endel klikkertrenere etterhvert. Det er ganske interessant å se hvordan det har utviklet seg forskjellige stilarter blant klikkertrenerne der ute. Jeg snakker da ikke om den gamle debatten med lokking eller ikke lokking (trenere som kjører mye lokking i treningen driver ikke med klikkertrening, så det blir en helt annen diskusjon). Selv blant trenere som holder seg innenfor "klikkertreningsdefinisjonen" vi bruker i Klikkertrening for din hund finnes det store variasjoner.

I den ene enden av spekteret finner vi "kontroll-klikkeren". I den andre enden finner vi "fri-klikkeren". Hva er det som skiller disse to stilartene innen klikkertrening?

Hvor mye stimuluskontroll?

Kontrollklikkeren: Introduserer stimuluskontroll forholdsvis tidlig i treningen, og går ikke så veldig ofte tilbake til å kjøre frivillig adferd når signalet først er innlært. Kjører også ofte utstrakt bruk av fri-signal i treningen og er nøye med at hunden ikke får bryte posisjonen uten fri-kommando (eller klikk). Kontroll-klikkeren er også veldig nøye med å ha regler for når hunden skal tilby de forskjellige frivillige adferdene.

Fri-klikkeren: Elsker å forsterke at hunden tilbyr adferd frivillig. Lærer inn signaler nesten motvillig og bare når det er absolutt påkrevd. Går ofte tilbake til å forsterke frivillige adferder etter at signalet er innlært. Er ikke nødvendigvis så nøye med å ha regler for frivillige adferder. Hvis hunden tilbyr noe moro benytter han sjansen til å fange adferden.

Hvor mye strategisk belønningsplassering?>

Kontrollklikkeren: Har alltid en plan med hvordan han serverer forsterkeren og legger like stor vekt på dette som å klikke presist. Kjører veldig ofte retningsforventning eller belønning i posisjon etter klikket.

Fri-klikkeren Er mer opptatt av å klikke presist. Hvis han kjører strategisk belønningsplassering er det som oftest for å få hunden raskt i posisjon til neste repetisjon. Kjører lite retningsforventning eller belønning i posisjon så lenge det ikke er nødvendig.

Hvor mye bruk av feil-signal?

Kontrollklikkeren: Har en plan for bruk av feil-signal i de fleste situasjoner. Kjører gjerne både muntlig og kroppslig feil-signal. Stoler ikke på at uteblitt klikk er nok.

Fri-klikkeren: Vil aldri bruke et muntlig feil-signal, men kan av og til signalisere uteblivelse av forsterker med kroppen. Er mer opptatt av at uteblitt klikk skal gi informasjon til hunden.

Smale eller vide kriterier?

Kontrollklikkeren:Har store problemer med å klikke for repetisjoner som ikke er tilnærmet perfekte, feiler da heller hunden og den må prøve igjen. Vil heller kjøre under 80%-regelen enn å klikke halvgode repetisjoner.

Fri-klikkeren Har større slingringsmonn på hva som kan klikkes for. Har ikke nødvendigvis lavere målsetninger enn konroll-klikkeren, men stoler på at han kan shape adferden gradvis mer perfekt etterhvert. Er nøye med å overholde 80%-regelen. Som regel blir det nærmere 95%-regelen...

Hvor mye bruk av time-out / negativ straff?

Kontrollklikkeren: Er opptatt av at det skal koste å gjøre feil. Kjører gjerne time-out ved uoppmerksomhet eller andre feil.

Fri-klikkeren: Kjører svært sjelden negativ straff. Baserer seg på å forsterke rett adferd + uteblitt klikk ved feil.

Hvor "fri" er hunden under treningen?

Kontrollklikkeren: Har full kontroll over hunden til enhver tid. Hunden er kun "fri" så lenge den har fullt fokus og tilbyr adferder, ellers er den under kommando, i buret eller i bånd. Lar aldri hunden "ta en runde" under trening for så å komme frivillig tilbake (kjører heller time-out idet samme hunden mister fokus). Ved shaping tilrettelegges miljøet alltid maksimalt slik at det er svært enkelt for hunden å tilby riktig adferd.

Fri-klikkeren Hunden er veldig fri under treningen. Legger vekt på at hunden hele tiden skal delta frivillig i treningen og fokuserer på å forsterke ofte nok til at den vil fortsette å spille. Hvis hunden mister oppmerksomheten sier trener ingenting, venter til hunden kommer frivillig tilbake og forsterker dette. Tilrettelegger miljøet bare hvis det er nødvendig for å få fram adferden.

Nå, hva tror du? Er du en kontroll-klikker eller en fri-klikker? Uansett kan jeg berolige med at ingen av delene er "bedre" enn den andre. Det finnes gode og mindre gode trenere innen begge stil-arter. Hvilken stilart man kjører sier i utgangspunktet ingenting om hvor bra man trener (eller hvor MYE man trener - det er som kjent like viktig for å oppnå resultater!).

De beste klikkertrenerne jeg kjenner har nok av natur mer til felles med fri-klikkeren enn med kontroll-klikkeren, men er i tillegg flinke til å benytte "kontrollteknikker" i begrenset omfang der det kan effektivisere treningen - uten at det går på bekostning av hundens frivillighet.

Hvilken stilart man ender på har nok mye å gjøre med tidligere erfaring. Den typiske "kontrollklikkeren" er en ekvipasje som tidligere har trent mye lydighet på tradisjonelt vis (gjerne på høyere nivå) og senere har begynt med klikkertrening (de kan ha litt vondt for å overlate for mye av kontrollen til hunden...). I tillegg er det også veldig avgjørende hvor man har lært å klikkertrene. Man overtar jo gjerne mange av de samme faktene som sine læremestre - på godt og vondt.

Moralen må vel bli noe sånt som at det er greit å være oppmerksom på hvilken stil man har, plukke det beste fra begge stiler - og passe på at man ikke blir for ekstrem i noen retning.

TagTeach på norsk ungdomsskole

På Aftenposten.no kunne vi igår lese om Allergot ungdomsskole som har startet et forsøk med bruk av TagTeach i undervisningen. Et utrolig gledelig og positivt tiltak, og jeg ønsker rektor Thomassen og hele lærerkollegiet lykke til. De kommer til å trenge det...

Da Canis begynte å skrive om klikkertrening for hunder for over 10 år siden, mente vi selv at vi var ganske modige. Men jeg lover dere at den motstanden vi opplevde blir ingenting imot det som venter rektor Thomassen og de andre lærerne på Allergot...

For alt som lukter av behaviorisme/adferdsanalyse er bortimot umulig å markedsføre ovenfor personer som ikke har kunnskap om prinsippene (så lenge du ikke jobber med dyr eller mennesker med lærevansker - da er det visstnok helt greit å bruke de mest effektive metodene...). Og her er det snakk om å innføre metodikken i skoleverket - der det i tillegg til uvitenhet også finnes relativt fastgrodde myter om behaviorisme blant pedagogene. Beskyldninger om å "drive hundedressur på elevene" eller "behandle elevene som roboter" hører til de vanligste beskyldningene. (Merkelig at å kjefte på elevene sjelden blir omtalt på samme negative måte...). Å innføre TagTeach i skoleverket kan vel best sammenlignes med å krabbe inn i hulen til en sovende bjørn i begynnelsen av april og sparke han i bjellene...

At beskyldninger om hundetrening av elever blir dratt inn er forsåvidt ikke helt uventet. Rektor Thomassen er selv en meget dyktig hundetrener. Jeg kjenner henne godt fra Norske Redningshunder der hun har vært aktiv i flere år. I tillegg er hun gift med nåværende sjef for Forsvarets Hundeskole (ingen skal beskylde den familien for å være redd for krevende lederutfordringer... :-)

Thomassen har nylig fullført Canis Hundeskole sin 1-årige klikkertrenerutdannelse, og hun og lærerne på Allergot deltok i høst på et TagTeach-kurs arrangert av Canis Hundeskole avd. Sørlandet. Så vi i Canis er litt stolte over å ihvertfall være litt medskyldige i dette forsøket. For å støtte rektor og lærere på Allergot bør imidlertid all tilknytning til hundetrening sannsynligvis tones ned så langt det er mulig. Utfordringene er jammen store nok fra før...

Men jeg kan ikke dy meg helt, og minner om et innlegg jeg skrev 2006. Vi trenger flere gode hundetrenere i norsk skoleverk. IKKE fordi vi skal "dressere" elevene, men fordi kunnskaper om adferdsanalyse sannsynligvis er langt større blant (gode) hundetrenere enn blant norske lærere. Jeg tror et større fokus på konkrete adferder, i stedet for å bare snakke om "holdninger", "disiplin" og andre abstrakte begrep, er noe skolen trenger (mindre klasser og mer penger hadde helt sikkert også gjort seg...).

Jeg anbefaler alle å gå inn og se på diskusjonen av artikkelen på Aftenposten.no. Her kan man virkelig lese mye rart. Og det er verd å merke seg det store antallet innlegg - det sier litt om hvor store reaksjoner dette skaper. Et morsomt poeng er at mye av kritikken er slående lik kritikken av klikkertrening for 10 år siden. Først og fremst kjennetegnes kritikken av at folk henger seg opp i selve klikkeren - som om den hadde en hovedrolle i TagTeach.

Men verken klikkertrening eller TagTeach handler om klikkeren. Det handler først og fremst om POSITIV FORSTERKNING, FLYT-BASERT OPPLÆRING, FOKUS PÅ OBSERVERBAR ADFERD, og å dele opp store læringsmål i SMÅ KONKRETE DELADFERDER. OK, og kanskje litt om klikkeren i tillegg. God timing er jo alltid kjekt, men på ingen måte nødvendig. Klikkertrening og TagTeach er forresten ikke identiske metoder heller.TagTeach dreier seg f.eks. mye mer om å snakke enn å klikke ("Tag-talk" er et eget begrep). TagTeach er kort sagt et helt system som inneholder mye mer enn å bare klikke for riktig adferd. Jeg skal skrive mer om forskjellene mellom TagTeach og klikkertrening en annen dag.

Personlig har jeg meget stor tro på TagTeach. Jeg synes hele konseptet er nærmest genialt. De fleste instruktørene hos Canis Hundeskole er TagTeach-sertifisert, og fra i år har vi innført TagTeach-sertifiseringen som en obligatorisk del av instruktørutdannelsen vår. Det vanskeligste med å holde hundekurs er jo å lære opp hundeeierne, og derfor ser jeg ingen grunn til at vi skal bruke mindre effektive opplæringsmetoder på hundeeierne enn vi gjør på hundene. Det er ikke dermed sagt at jeg vil bruke TagTeach i 100% av tiden jeg underviser - og det gjør selvfølgelig ikke lærerne på Allergot ungdomsskole heller. TagTeach er et nyttig supplement til andre instruksjonsmetoder og brukes i tilfeller der det er hensiktsmessig.

Jeg ønsker alle på Allergot lykke til med prosjektet og håper inderlig at de om 2-3 år kan slå i bordet med dokumenterte resultater. Det er nok den eneste måten å stoppe (ihvertfall dempe) kjeften på kritikerne. Jeg håper rektor Thomassen lykkes i å få hele lærerkollegiet til å dra lasset sammen. Da tror jeg dette vil bli veldig bra! Heldigvis er rektor Thomassen defintivt en dame som kan lykkes med sparke bjørnen i bjellene - og etterpå få bjørnen til å innrømme at det var akkurat det den trengte :-)

Du kan lese mer om TagTeach på www.tagteach.com. Canis selger også en DVD om TagTeach for de som vil lære mer.

En liten treningsrapport

Lenge siden siste treningsrapport med Kira, så her kommer en liten oppsummering på det vi har jobbet mest med i det siste. Kira er nå ca. 9 mnd gammel, og har alle grunferdighetene på reportoaret. Noen GF´er mer flytende enn andre selvfølgelig, men vi har nå begynt å jobbe mer målrettet på enkeltøvelser i tillegg til å finpusse de grunnferdighetene vi mangler litt på.

Lekutvikling: Kira leker nå stort sett med alt mulig som jeg vil at hun skal leke med. En hvilken som helst kjedelig gjenstand som jeg holder i hånda kan enkelt brukes som forsterker, enten ved at jeg kaster/drar med den, eller bare gir henne den i munnen (hun er en ganske ekstrem retriever). Jeg har prioritert lek med tennisball ettersom dette etter min smak er verdens mest praktiske forsterker. Den tar liten plass i lomma, og kan kastes langt! Bruker også mye kong i snor, drakamp med fille, drakamp med kobbelet i tillegg til godbiter som forsterker.

Eksplosive starter: Den siste måneden har jeg trent mye på grunnferdigheten "eksplosive starter" med Kira. Dette er en morsom grunnferdighet å trene ettersom hun begynner å bli såpass heit på kong og drakamp/jaktlek. Jeg prøver å trene like mye på eksplosive starter både fra sitt, ligg og stå. Jeg legger vekt på at hun skal "vente eksplosivt" frivillig. Når jeg tar fram kongen fryser hun raskt i sitt, stå eller ligg og holder posisjonen mens jeg går noen meter unna uten at jeg trenger å be henne vente, bruke håndsignal el.l.

Jeg skriver en utfyllende artikkel om trening på eksplosive starter i Canis nr. 1/2008 som kommer i februar.

Hold fast: Jeg har også nettopp gjennomført en 2-ukers antityggekampanje. Denne var dessverre ganske nødvendig, og jeg ville bli kvitt unødvendig gnafsing på apportene før det ble for inngrodd. På Kira har jeg kjørt mer lek med diverse gjenstander enn jeg har gjort med mine siste to klikkertrente hunder. Økt "gjenstandsinteresse" har sine fordeler, men det kan også gi endel tygging med på kjøpet, og det stiller derfor større krav til den "formelle" apporteringstreningen. Jeg har derfor måttet jobbet litt ekstra med at hun skal holde/bære gjenstander uten å tygge. Jeg har trent henne på å holde/bære gradvis lenger for å få klikk/belønning. Måtte bruke endel godbitskål for å ikke få tygging i starten, og gikk over til å belønne fra hånda etterhvert som det gikk bedre. Etterhvert begynte jeg også å ta fra henne apporten hvis hun tygde, og lot henne bare få klikk hvis hun holdt fast helt uten å tygge i det hele tatt. Dette var et pirkearbeid i starten, men vel verdt arbeidet når hun først tok poenget.

Fremmadsending/gå foran: Jeg har bestemt meg for å kun trene på LP elite/bruks klasse A øvelser med Kira fram til disse sitter, og først da begynne å tenke på LP kl 1/ bruks kl. D. Det er bare logisk å bruke mest tid på de øvelsene som tar lengst tid å trene inn, derfor begynner jeg med dem med en gang de nødvendige grunnferdighetene er på plass. En av de mest tidkrevende øvelsene er bruks-fremmadsendingen og vi har jobbet mye med et av delmomentene, at hunden skal gå foran meg i gangfart. Dette delmomentet kan også brukes i øvelsen gå foran, så jeg trener disse paralellt. Brukte target de første 7-8 repetisjonene, men gikk deretter raskt over til fri-shaping (med strategisk belønningsplassering) slik at hun ikke skulle få så stort drag framover. Jeg vil heller at jeg "skyver" henne framover, enn at noe "drar" henne framover. Foreløpig går hun i fint tempo hvis det ikke går mer enn maks 4-5 meter mellom hvert klikk. Har det ikke så travelt med å øke lengden mer foreløpig. Vil heller befeste tempoet først. Kommer sikkert til å skrive mer om denne øvelsen når jeg har kommet litt lenger. Morsom øvelse!

Rundering: Her har det blitt lite trening den siste måneden. En treningsøkt i forrige uke viste tydelig at jeg ikke må la det gå så lang tid mellom hver gang. Jaja, snøen forsvinner vel snart... skal prioritere meldingstreningen så lenge.

Spor: Det har ikke blitt mye sportrening siden snøen kom, men har et prosjekt på gang for å gjøre henne "fullstendig gal" etter sporpinner. Skal skrive litt mer om dette senere.

Fri ved fot: Jeg liker posisjonen hennes ved foten veldig bra nå, og hun har brukbare holdter. Har foreløpig ikke latt henne gå mer enn 2-10 meter mellom hvert klikk. Fokuserer på det tekniske først, og så får vi øke lengden etterhvert. Hun er såpass belønningsjunkie at jeg ikke er så bekymret for utholdenheten. Vi må jobbe litt mer med bakpartskontrollen - hun har ikke 100% kontroll over de lange bakbeina sine ennå, for å si det pent...

Halsgiving: Halsgiving var den siste grunnferdigheten vi begynte å jobbe med. Det er greit å ha de andre adferdene godt på plass først før man begynner å forsterke bjefing for mye. Men det er viktig å ikke vente for lenge heller. Og i etterpåklokskapens lys ventet jeg nok et par måneder for lenge. Kira er en retriever av fine jaktlinjer, og de skal som kjent ikke lage noe lyd. Jeg måtte derfor slite ganske så mye for å få noen anstendige bjeffelyder ut av henne. Det ble mest "tispehyling" de første gangene, men nå begynner det å komme seg. Men letthalset er hun ikke, så jeg må jobbe litt for å få denne øvelsen bra nok...

Stimuluskontroll: Kira har generelt større "stimuluskontrollkompetanse" på denne alderen enn mine tidligere klikkertrente hunder har hatt. Man får mye stimuluskontrollkompetanse med på kjøpet ved å trene mye på doggie-zen og eksplosive starter ettersom venting på signal er inkludert i disse øvelsene. I tillegg har jeg med Kira i større grad sagt kommandoen i bakgrunnen samtidig som hun utfører adferdene frivillig. Adferdene trenger ikke å være helt flytende for å begynne med dette, Det er nok at de er "OK". Jeg venter imidlertid med trinn 4 i stimuluskontroll (ikke lenger forsterk adferden når den forekommer frivillig) til adferdene er helt flytende.

Jeg hater "klikkerkurs"!

Det begynner etterhvert å bli mange hundeskoler som tilbyr "klikkerkurs". Det er tydelig at mange hundeskoler merker økt etterspørsel fra hundeeiere som vil lære mer om klikkertrening, og dermed er det mange som hiver seg på bølgen og setter opp egne klikkerkurs i tillegg til sine andre kurs. Hvis du virkelig vil lære klikkertrening har jeg imidlertid et godt (dog ikke helt objektivt) råd til deg: LIGG UNNA SLIKE "KLIKKERKURS"!

I stedet for å kaste bort pengene på et "klikkerkurs" bør du melde deg på et valpekurs, et kurs i konkurranselydighet, hverdagslydighet, spor, rundering, agility, freestyle eller hva som helst - hos en hundeskole der klikkertrening er en SELVFØLGE på alle kurs. Å bruke klikkertrening bør være så selvfølgelig at ordet "klikker" ikke engang trenger å nevnes i kurstittelen.

For man må jo spørre seg: Hva er grunnen til at noen hundeskoler føler at de må kjøre egne klikkerkurs, mens de fortsatt bruker andre metoder på de fleste andre kursene sine...? Stoler de ikke på klikkertrening likevel? Eller vet de ikke hvordan klikkertrening kan brukes til hverdagslydighet, konkurranselydighet, bruks eller agility? Er klikkertrening bare en eksotisk metode som er morsom å lære litt om og som til nøds kan brukes til triks og sånn, men som egentlig ikke duger til skikkelig trening? Har da instruktøren virkelig noen særlig kompetanse i klikkertrening? Jeg stiller flere spørsmålstegn ved dette, og håper flere etterhvert gjør det samme.

Så mitt gode (og fullstendig subjektive) råd blir at hvis du først vil lære om klikkertrening bør du velge en hundeskole der klikkertrening er en integrert del av hundeskolens filosofi. En hundeskole der klikkertrening som metode alltid er førstevalget uansett hva man skal lære hunden. En hundeskole der instruktørene behersker klikkertrening så godt at de kan bruke den til mange forskjellige hundesporter. En hundeskole der ikke bare hundene, men også hundeeierne blir trent etter klikkertreningsprinsippene.

Stimuluskontroll på Karoline (1 år)

Folk som sier at læring hos barn ikke har mye til felles med læring hos hunder, vet sannsynligvis ikke så mye om hundetrening (og kanskje ikke altfor mye om barneoppdragelse heller for alt jeg vet).

Her en kveld hadde jeg ihvertfall en morsom "treningsøkt" med Karoline (12 mnd). Hun har akkurat lært å si "BØ!" Dette har foreldrene forsterket entusiastisk ved å hyle høyt og springe og gjemme seg, noe hun synes er ustyrtelig morsomt. Når vi sprang bak sofaen og gjemte oss, fortsatte hun å si "bø, bø, bø, bø.....". Adferden var med andre ord flytende så det holdt, men stimuluskontroll var det derimot dårlig med.

Stimuluskontroll er meget sentralt i verbal adferd (og selvfølgelig all annen mennesklig adferd). Det er ikke nok å si ordene - man må også lære at å si visse ord bare forsterkes i visse situasjoner (som regel avhengig av hva andre personer sier eller gjør). For å få en funksjonell "skremme-adferd" må dermed Karoline til å begynne med lære blandt annet at man bare skal si "bø!" til personer som er her (og ikke de som allerede gjemmer seg bak sofaen), og hun må lære at å si "bø!" bare virker når det går en viss tid mellom hver repetisjon. (Litt senere vil hun forhåpentligvis også lære å ikke skremme folk med dårlig hjerte eller som bærer serveringsfat osv, men det får vi ta om noen år.)

Når vi skal få en adferd under stimuluskontroll hos en hund følger vi vanligvis følgende trinn:
1. Form fram adferden uten signal (til den er flytende)
2. Gi signalet samtidig som hunden utføre adferden (frivillig)
3. Flytt signalet litt fram i tid - gi signalet like før du ser at hunden skal til å utføre adferden (frivillig)
4. Forsterk adferden kun når du har gitt signalet først.
5. Gi andre signal og ikke forsterk hvis adferden utføres - (gi deretter riktig signal og forsterk hvis adferden utføres)

Og ettersom Karoline også har ryggrad kan vi gjøre det på sammen måte med henne:

1. Form fra en flytende "bø-adferd". Dette hadde vi allerede gjort. Karoline sa bø, bø, bø, bø med stor entusiasme.

2 og 3. Signalet (at mor eller far står foran henne) var nødvendigvis allerede lagt på fra starten av treningen

4. Den nevnte kvelden var det på tide å kjøre trinn 4. Når vi begynte leken kjørte jeg følgende "regler": For at jeg skulle springe å gjemme meg når hun sa bø, måtte jeg først ha kommet fram fra sofaen og stilt meg opp på gulvet foran henne. Og hvis hun fortsatte å si bø flere ganger etter at jeg hadde gjemt meg bak sofaen, telte jeg til 10 etter siste bø! før jeg kom fram igjen.

Etter ca. 2 min med trening var alle "bø!" mens jeg var bak sofaen ekstingvert. I stedet ble jeg møtt av et desto større BØØ! hver gang jeg kom fram fra sofaen igjen. Stimuluskontroll!! :-)

PS: Til sjokkerte anti-behaviorister som skulle være så uheldige å lese dette: Det dreier seg IKKE om "å behandle barn som hunder". Det er derimot interessant (for adferdsnerder) å se hvordan de samme læringsprinsippene virker på alle dyr (inkl. arten menneske). Man kan se utrolig mye interessant shaping i praksis med barn hvis man følger med litt.

Når bringkobbelmeldingen ikke "henger sammen"

Når man lærer inn bringkobbelmelding på en runderingshund lønner det seg å gjøre det skikkelig. Hvis man slurver eller tar snarveier vil man ofte betale dyrt for det senere i treningen.

En ting er at slurv med meldingen lager problemer med selve meldingen. For hver gang hunden får sjansen til å spytte ut bittet for tidlig, krever det flere korrekte repetisjoner for å rette det opp. Men det er ikke det verste. Det som er verre er at problemer med meldingen kan ødelegge søket ditt. Jeg skal prøve å forklare hvorfor dette skjer og hvordan du kan unngå dette.

Hva forsterket søket?
Det er forsterkningen ute hos figuranten ved påvisning som skal opprettholde søksadferden. Noen hundeførere forsterker søket på andre måter - både med positiv og negativ forsterkning, men det går jeg ikke nærmere inn på her. Personlig vil jeg ihvertfall at det er lek eller godbiter hos figuranten som skal forsterke søket. Jeg belønner selvfølgelig også hunden på midtlinjen av og til, men det jeg da ønsker å forsterke er innkallingen, at hunden trekker framover og evt at hunden kommer inn fra blindslag uten å ta bringkobbelet - selve søket skal kun opprettholdes av lek med figuranten. Dette gir et mer utholdende og målrettet søk enn om hundefører selv forsøker å forsterke søket med ros eller annen beløning (eller ved å "presse" hunden til å søke)

I starten av søksinnlæringen kjører de fleste direkte belønning når hunden finner figuranten (bringkobbelmeldingen trener man separat og setter på senere). Hunden søker, finner figuranten og får forsterkningen md en gang - enket og greit! Halsmelding er også relativt ukomplisert på dette punktet. Men når man setter bringkobbelmeldingen inn i søket blir det litt mer komplisert. Når hunden finner figuranten får den ikke belønning med en gang, men må først plukke opp bittet, løpe tilbake til midtlinja, avlevere bittet, bli koblet på line og deretter påvise figuranten før forsterkning. Det går med andre ord forholdsvis lang tid fra hunden søker og finner fig, til selve forsterkningen. For at leken hos fig. fortsatt skal forsterke søket er det nå en forutsetning at hele meldingen "henger sammen" i én adferdskjede. Hvis det er "brudd" i kjeden vil det stort sett bare være påvisningen som blir forsterket - ikke søket. Hvis du legger merke til at hunden din søker bedre de gangene du kjører direkte belønning sammenlignet med når du runderer med full melding (løsbitt eller fastbitt) er det et klart tegn på at bringkobbelmeldingen din ikke er skikkelig kjedet.

Hvordan oppdage brudd i kjeden?
Det er nemlig stor forskjell på "en stabil adferdskjede" og på "en rekke adferder som tilfeldigvis følger etter hverandre" i rekkefølge. Det kan derfor være stor forskjell på bringkobbelmeldingen til to hunder, selv om det tilsynelatende ser ut til at begge to utfører bringkobbelmeldingen korrekt. Hvordan ser man egentlig om en bringkobbelmelding "henger sammen" eller ikke?

Det er hovedsaklig to typer "brudd" i meldingskjeden:

1. Når hunden gjør diverse feil i løpet av meldingen.
Noen av de vanligste eksemplene på slike feil er f.eks. at hunden ikke returnerer til føreren med melding, men i stedet blir stående ved fig og vente (på at fører skal rope) eller plager fig i stedet for å ta bittet. Eller at hunden spytter ut bittet før den kommer helt inn til fører, eller ihvertfall før hundefører har gitt beskjed om å slippe. Slike feil fører ofte til at eier begynner å "kamuflere" feilen med å hjelpe hunden, gi ekstra kommandoer for å få hunden til å holde fast, plukke opp bittet som den mistet osv. Slike feil skaper brudd i kjeden. De gjør at det går enda lenger tid fra funn til forsterkning og hunden blir hele tiden bedt om å gjøre ting den egentlig ikke kan. Det blir dermed liten eller ingen sammenheng mellom søket og leken med figuranten, som egentlig skulle opprettholde søket.

2. Meldingen virker tilsynelatende OK, men det er brudd i kjeden likevel...
Det er også eksempler på meldinger som tilsynelatende ser helt strøkne ut. Hunden returnerer med bittet og holder fast helt til eier sier "slipp". Men kjeden henger ikke nødvendigvis sammen av den grunn. Den vanligste grunnen til at slike meldinger ikke "henger sammen" er at hundefører ofte har belønnet midt inne i kjeden. Når hunden kommer inn med bittet har den under innlæringen ofte fått masse ros og evt en godbit eller annen belønning før den deretter blir bedt om å påvise. Resultatet av slik trening blir ofte at man ikke får én kjede, men to. Den første kjeden er søke - hente bitt - løpe tilbake og avlevere bitt. Den andre kjeden er selve påvisningen. Og det er kun den andre kjeden, selve påvisningen, som blir forsterket av leken med fig. Å få en ros eller godbit hos fører for å komme inn med bittet er riktignok forsterkning det også, men sjelden like bra som lek hos fig ville vært. Og høy kvalitet på forsterkningen er helt avgjørende i rundering.

En måte å kjenne igjen denne typen brudd i en tilsynelatende perfekt melding, er å se på hunden når den sitter og venter på å få signal om å påvise. Sitter hunden og kikker forventningsfullt på føreren, eller sitter den spent og venter på å få kommando om påvisning slik at den kan springe ut til fig og leke? Reagerer den nølende på påvisningskommandoen, eller reagerer den lynraskt på påvisningskommandoen?

I første tilfelle er det mest sannsynlig et brudd i kjeden. Hunden er "ferdig med jobben" når den kommen inn til fører med meldingen, og blir tilsynelatende "overrasket" når den i tillegg får beskjed om å påvise.

Hvis meldingen henger skikkelig sammen vil derimot hunden sitte klar med musklene spent og bare venter på å få signal om å påvise. Når den avleverer bittet og du kobler på påvisningsline ser du på hunden at den er på nippet til å tyvstarte på påvisningen (men forhåpentligvis er meldingen så godt innlært at den venter på påvisningssignalet likevel).

Og akkurat slik skal meldingen være! Når det er å få lov til å påvise som forsterker at hunden kommer inn og avleverer meldingen, har vi én sammenhengende kjede. Og leken hos figuranten som kommer helt til slutt i kjeden vil da effektivt forsterke hver minste lille del i kjeden - helt fra søk til lokalisering og påvisning. På slike hunder ser du også at de søker like bra når du kjører med melding som når du kjørte direkte belønning i starten av innlæringen - nettopp fordi søket fortsatt blir effektivt forsterket selv om det går lenger tid fra søk til forsterkning.

Hvis bringkobbelmeldingen derimot ikke er en stabil adferdskjede, er det kun selve påvisningen (og evt det som skjer rett før påvisningen) som vi bli forsterket av leken hos fig - ikke selve søket. Resultatet blir følgelig at søket etterhvert kan bli dårligere og dårligere ettersom det ikke blir forsterket godt nok. Kanskje merker du ikke dette særlig godt så lenge du kjører forholdsvis korte økter, men på lengre økter vil svakheten vise seg mer og mer tydelig. For en runderingshund som skal jobbe lenge er dette veldig ødeleggende og det vil gjøre at du på langt nær får utnyttet hundens potensiale.

Hvordan få en melding som "henger sammen"?
Svaret er enkelt: Sørg for at du har en strøken apportering (så du unngår brudd pga av diverse feil), og deretter baklengskjeder du meldingen! (Eller å gå over til halsmelding hvis meldingen din ikke lar seg redde!) Når bringkobbelmeldingen er perfekt skal hunden ta bittet tett inntil fig, returnere raskt, holde fast bittet helt til eier gir beskjed om å slippe. Og når eier kobler på påvisningslina ser du på hunden at den sitrer i hele kroppen etter å få lov til å påvise - for det er å få lov til å påvise som forsterker å komme inn med bittet! (ikke godbit eller ros fra fører).

Hvordan du baklengskjeder meldingen finner du nærmere beskrevet i denne artikkelen. Artikkelen er noen år gammel og jeg har forandret på noen av trinnene idag, men den forklarer ihvertfall hovedprinsippene for baklengskjeding av meldingen greit nok. Legg gjerne til noen ekstra steg på egen hånd om nødvendig. Lykke til med meldingstreningen! :-)

Effektiv grunnferdighetstrening

Hvert år går ca. 150 hundeeiere Canis Hundeskole sin 1-årige klikkerTRENER- eller klikkerINSTRUKTØRutdannelse. For å bestå kurset må elevene blant annet trene inn et bra antall grunnferdigheter med sin egen hund i løpet av året. Det er ca. 19 grunnferdigheter, alle med minst 4-5 variasjoner, og dette blir mange adferder å trene inn. Hvordan skal man komme i mål på beste måte? Her er noen tips for deg som vil få på plass grunnferdighetene raskt og effektivt.

1. Start med den enkleste variasjonen av hver grunnferdighet
Ikke begynn med alle de andre variasjonene før du har fått flyt på den enkleste variasjonen. Du skal f.eks. ha en flytende sitt og ligg foran fører før du begynner med sitt/ligg under bevegelse eller på avstand. Hvis du begynner å trene på disse variasjonene før du har skikkelig flyt, risikerer du å kaste bort tiden. Hvis du derimot først får flyt på den enkleste variasjonen av en GF kommer som regel de vanskeligere variasjonene forholdsvis enkelt når du begynner å trene dem.

2. Vær innom alle grunnferdighetene så tidlig som mulig
Selv om du skal konsentrere deg om én variasjon av hver GF til å begynne med bør du være innom alle grunnferdighetene så tidlig som mulig allerede mens hunden er valp. I første omgang kan du bare kort streife innom den enkleste variasjonen av hver GF - ikke få flyt med en gang, men bare "legg adferden til reportoaret". Det er bedre at valpen tidlig lærer å tilby mange forskjellige adferder (selv om de bare er sånn halveis bra) enn at hunden har perfekt flyt på kun 1-2 adferder. Når du først har vært innom alle grunnferdighetene kan du derimot begynne å få skikkelig flyt på hver enkelt av dem.

3. Hvis du får problemer med å lære inn en adferd - dropp den og tren en annen i stedet!
Alle grunnferdighetene er i utgangspunktet enkle å trene inn. Hvis du får problemer med noen av dem bør du ikke grave deg lenger ned i søla. Hopp heller videre til en annen grunnferdighet som er enklere å få til. Så går du heller tilbake til den grunnferdigheten du slet med litt senere når både du og hunden har blitt et par hakk mer klikkerkloke. Hvis du får problemer bør du også spørre om hjelp fra instruktøren din eller en annen dyktig klikkertrener, slik at du ikke fortsetter på samme måte. Ofte er det bare små justeringer som skal til, og det er lettere å komme på riktig kjøl igjen hvis du ikke har latt hunden gjøre altfor mange feil allerede.

4. Tren inn nye adferder uten forstyrrelser
Det er ikke på hundeklubben du skal trene inn nye ting. På hundeklubben eller andre steder med forstyrrelser skal du trene på adferder som allerede er flytende (eller rett og slett bare leke med hunden!). Personlig trener jeg inn nesten alle nye adferder innendørs hjemme i stua. Først når hunden tilbyr adferden veldig pålitelig går jeg utendørs (fortsatt uten forstyrrelser). Og først når adferden er flytende begynner jeg å trene den på hundeklubben eller generaliserer den på andre måter. Dette sparer man masse tid på.

5. Når du først har flyt - kjør på med de andre variasjonene!
Du vil nå se at de andre variasjonene kommer relativt enkelt (det er det som er det kjekke med FLYT- det er enkelt å generalisere flytende adferder). Tren på hundeklubben, generaliser på andre måter, kjør doggie-zen kvalitetssikring osv osv.

6. SLUTT å trene på grunnferdighetene!
Og sist, men ikke minst; når du først har et bra utvalg flytende grunnferdigheter - SLUTT å tren på grunnferdighetene og begynn i stedet å fokusere på konkurranseøvelsene (ikke tren bare grunnferdigheter til evig tid!). Start GJERNE med eliteklasseøvelsene først - det er bare logisk å begynne med dem ettersom de tar lengst tid å trene inn. Når du får inn eliteøvelsene får du klasse 1-øvelsene med på kjøpet ettersom de stort sett er delmomenter i eliteøvelsene.

Lykke til med GF-treningen! Grunnferdighetsskjema finner du her. Se forøvrig Lydighetstrening i teori og praksis for flere tips.

Syv hellige dyder i hundetrening

Har fått et par anmerkninger om at jeg som klikkertrener burde fokusere på hellige dyder i stedet for dødssynder, og det må jeg jo bare si meg helt enig i. Så for å kompensere for forrige blogg presenterer jeg her 7 hellige dyder i hundetrening.

1. Visdom
Les bøker, gå kurs, lær av treningskamerater - skaff deg variert praktisk erfaring! Jo mer du lærer, jo flere dører åpner seg til ting du ennå ikke vet...

2. Rettferdighet
"Å være rettferdig mot hunden" er et begrep som ofte (mis)brukes av tradisjonelle trenere. For en klikkertrener må vel "å være rettferdig mot hunden" oversettes med å lage fornuftige kriterier for hunden, kort sagt overholde 80%-regelen.

3. Mot
Jmf. 80%-regelen; du må fortsatt ha nok mot til å presse grensene og øke kriteriene (innenfor realistiske grenser). Det er en grunn til at det heter 80%-regelen og ikke 100%-regelen. Det er alt for lett å bli værende på det trygge, lave kriteriet - derfor trenger du mot!

4. Selvbeherskelse
Selvbeherskelse er den kanskje viktigste dyden for crossovertrenere. Du ma ha selvbeherskelse nok til å ikke "eksplodere" og la gammel straffeadferd komme tilbake når du blir frustrert. Du må også ha selvbeherskelse nok til å motstå fristelsen til å lokke eller mase på hunden når den ikke vil tilby riktig adferd (ikke dermed sagt at du skal vente passivt i 2 min - bare juster kriteriene dine!). For klikkertrenere som har kommet litt lenger kreves selvbeherskelse når du nøyaktig og tålmodig skal finpusse på adferder til de blir så perfekte som du vil ha dem - og motstå fristelsen til å "lure til" den ferdige øvelsen med en gang.

5. Tro
Ha tro på treningsmetoden din i stedet for å hoppe ukritisk fra det ene "gode rådet" til det andre. Ha tro på at kunnskap framkommet gjennom seriøs forskning er mer pålitelig enn "egne erfaringer og meninger".

6. Håp
Vel, her sliter jeg litt. De tre siste av de syv hellige dydene (tro, håp og kjærlighet) er dyder som ble lagt til med kristendommens inntog. Og håp passer nok bedre i religion enn i hundetrening. Jeg heller til at grundig planlegging er bedre enn håp - det reduserer ihvertfall behovet for å håpe til et nødvendig minimum. Håp er det man må klamre seg til når man ikke har kontroll over treningsopplegget. I lydighet har man som regel mulighet til å kontrollere de aller fleste av hundens forsterkningsbetingelser. Personer som trener gjeting, jakt og bruks er nok i større grad henvist til å håpe, selv med optimal planlegging av treningen...

7. Kjærlighet
Å være glad i hunden sin er en selvfølge, men dessverre ingen garanti for god trening. Derimot bør du elske å trene! Personlig synes jeg det er dypt fascinerende hvordan vi kan forandre adferd med matematisk forutsigbarhet gjennom å benytte læringsprinsippene. Det viktigste i forbindelse med denne dyden er imidlertid at HUNDEN har en grenseløs "kjærlighet" til forsterkerne vi kan tilby (spesielt mat og lek).